Hvor går kriminallitteraturen?

Som alle hardt pressede krimforfattere vet, blir det stadig vanskeligere å finne på noe nytt. Det er så mange penneknekter som tramper rundt i blomsterbedene og roter til fotavtrykk nå til dags, at den vanlige leser har blitt ganske utmattet. Som redaktør av tidsskriftet Crime Time, erfarer jeg at de fleste brevene jeg får, klager over problemet med å finne den ene friske og nyskapende roman blant alt som, skal vi si, virker som oppvarmet grøt?

Egentlig er begynnelsen på et nytt hundreår ikke mer egnet til spekulasjon rundt en sjanger enn et hvilket som helst annet tidspunkt. En kan saktens føre bevis for at kriminalromanen ble til på attenhundretallet, men en kan finne like gode argumenter for å plassere dens opprinnelse langt tidligere.

For eksempel: Kong Ødipus. Ødipus' søken etter sannheten om seg selv har alle de klassiske ingrediensene til en psykologisk krim, like ned til den endelige pinefulle tilegnelse av kunnskap som fører til hovedpersonens undergang. Her er vi i et noir-landskap, uten tvil. Men selv om vi muligens kan presse Sofokles inn i sjangren som en av kriminallitteraturens forfedre, er det ryddigere å velge Wilkie Collins' The Moonstone og The Woman in White som de første store kriminalromaner. Et gjensyn med disse to fornøyelige bøkene viser at mange av de nøkkelelementene som vi setter sånn pris på (spesielt den hyperintelligente og hypersmarte skurken og en beretning stappfull av vidunderlig forvirring) er solid til stede. Men det er også nyttig å merke seg at ett element, det elegante og polerte språket, er blitt mindre vanlig siden hine fjerne dager. Når en rutinert krimleser finner en moderne roman like godt skrevet som Collins', da er det grunn til å feire. Men selvfølgelig måtte sjangeren gi plass for enkel og nøktern prosa så vel som Collins' mer intrikat orkestrerte språk.

Hvis vi utelater Dickens' overkonstabel Clough og Mr Nadgett ( som opplagt fortjener å nevnes i en oversikt over krimlitteratur), er den viktigste nyskapning i det 19. hundreåret, privatdetektiven som helt. Poes Dupin i Mordene i Rue Morgue har denne nødvendige kjølige rasjonalitet og evnen til å framstille fakta som er blitt en ufravikelig betingelse for den søkende detektiv. Poe skapte også en mindre briljant følgesvenn for sin oppdager (for at heltens mentale fyrverkeri kunne komme bedre til sin rett). Men det var naturligvis en annen forfatter som brukte denne konstellasjonen med størst hell - en forening mellom forfatter og karakter som få har gjort ham etter.

Doyles mesterdetektiv Sherlock Holmes står i gjeld til Poes Dupin (den sistnevnte blir også omtalt i historiene), men utvidelsen av ideen til et større verk viser en dyktighet som er utrolig. Hans genistrek var naturligvis å la forholdet mellom en ukonvensjonell, briljant etterforsker og hans kompanjong utvikle seg til noe sammensatt og mangfoldig. Den ekte gleden man finner om igjen og om igjen i lesningen av historiene har like mye med nyansene i forholdet mellom Holmes og Watson å gjøre, som med plottets vrier og vendinger (og Doyle visste meget vel at noen av disse var bort i natten usannsynlige). Måten trekkene i Holmes' karakter ble presentert på (fiolinen, depresjonen forårsaket av inaktivitet, den sju prosents kokainoppløsningen, osv.) sikret at Doyles detektiv sannsynligvis ble den mest velkjente engelskmann i litteraturen. Og dersom du ikke har lest noen Holmes-historie i 2005 - hvorfor ikke gjøre det?

Les resten av artikkelen i Thriller nr. 2, 2005.

Du kan bestille det her...