Leve pocketboken!

av Nils Nordbotn

En ting er jeg sikker på her i verden, nemlig at sommeren er pocketbokens årstid. Du ser den overalt på holmer og skjær, på tog og fly, på benker og i parker sammen med sine lesere, gamle som unge. Mest unge forresten. For det er ikke så nøye med pocketboken; kaffeflekker, rødvinsøl eller litt baconfett - alt kler den skjønne. En gammel Varg Veum med rester av akevitt og potetsalat er bedre enn en ny. Pocketboken holdes fint med en hånd, dette er viktig, særlig om sommeren når det titt og ofte behøves en ledig arm til øldrikking, navlepilling eller bekjæling.

Pocketbokens gullalder sammenfaller med krimgenrens høytid på femti- og sekstitallet. Selv ble jeg først lesekyndig et stykke inn på åttitallet, da pocketbokens renommé var temmelig tvilsomt. Dette var ikke noe man snakket om, og langt mindre hadde i bokhyllen. Men hos morfar i Vestfossen fantes det flere store esker med krim. Der i det store husets støvete kjeller fikk jeg sommeren 1985 mitt første møte med denne lette sommerlige varianten av bøker.

Det ble uforpliktende og langvarig kjærlighet ved første blikk. Det var i grunnen besynderlig at husets andre bøker var sirlig plassert i fine bokhyller, mens pocketbøkene var degradert til å dele skjebne med gamle ski og krukker med jordbærsyltetøy. Men jeg tenkte ikke noe særlig på det, annet enn at krimens atmosfære var mer påtagelig i kjelleren enn noe annet sted. Morfar hadde mye amerikansk krim, og det meste var frykt- elig tøft, jeg trodde ikke det var sant første gang jeg leste en Mike Hammer roman.

Pocketboken er da også et utpreget amerikansk fenomen. Den representerer det gode ved denne kultur; det selvhøytidlige stive og regelbundet er feid avsted, her trengs ingen lesesal, stol, stillhet eller lampe. Overalt, hvor og når som helst, passer det å ta frem pocketboken. Den er billig, lett, uhøytidelig og flyktig; i tillegg gir den sin eier en følelse av sommerlig glede. Jeg trenger ikke bry meg noe særlig om den forsvinner. Kun konstatere dette faktum, nemlig at boken er borte. Jeg trenger ikke engasjere meg selv eller andre i den saken. Det er en herre-knekt relasjon, hvor jeg er herre og pocketboken knekt. Makten og friheten er på min side.

Sommeren går fort, etter den kommer høsten. Da kryper de stive, dyre og hovmodige bøkene ned fra hyllen. Kanskje et snev av melankoli rører ved meg akkurat i det jeg åpner de stive permene. Leselampen slås på, dugget ligger i gresset, de melder kaldere vær. Pocketboken forsvinner på en forunderlig måte. På ny tar de plass i pappesker på loft og i kjeller, eller bare fordufter. Nå spiser jeg først etter at boken er lagt pent på plass. Jeg vasker hendene før jeg åpner den på nytt. Boken holdes med begge hender, og kommer den bort engasjerer jeg meg for å finne den. Her er det ikke lengre noe herre-knekt forhold. Det er snakk om et forhold basert på likeverd og symmetri, ja iblant føles det som om jeg er underlegen boken. Disiplineringen har satt meg på plass.

De eksterne krav og forventninger med hensyn til hvordan en bok skal behandles er blitt internalisert i meg. Pocketboken er forlagsverdenens opprører. Den gir liten avkastning, men stor glede. De høye herrer har gjort den uverdig. Sommeren er tiden for frihet, la oss benytte den til bryte institusjonenes disiplinering, nyte livet og lese noen bøker som forfører oss bort fra hverdagen.

Leve pocketboken! God sommer!