Fredrik Wandrup skriver i Thriller:
Med djevelen på hjul
Norsk krim er i støtet. For hvert år øker mengden av norske kriminalromaner. Slik har det vært siden 1970-tallet. Suksessrike forfattere kaster seg over sitt neste prosjekt eller dikter opp nye eventyr for sine seriehelter. Plotene spenner fra vold og død i storbyens mørkeste kjellerdyp til hemmeligheter i bittesmå bygdesamfunn. Bøkene oversettes til stadig flere språk. Man må kunne kalle norsk krim en litterær vekstnæring uten sidestykke.
Likevel: Er ikke baksiden av medaljen
at denne industrien er blitt altfor mye av
et samlebåndsfenomen? Forfatterne er
flinke, ingen tvil om det. De konstruerer
gåter og actionhistorier som rulles profesjonelt
opp før trådene samles og alt
er vel. Men har de et eget språk? Når ble
du sist urolig av å lese en norsk krim?
Når ble du full av angst? Når ble du nødt
til å sove med lyset på av frykt for at
indre eller ytre demoner skulle komme
og ta rotta på deg? Jeg tipper det er
lenge siden. Som regel blir boka lagt
vekk med en tilfreds gjesp og satt tilbake
på plass sammen med konfektesken,
kaffekanna og cognac'en. Peisen
slukner. Sov godt. Historien er over,
alt er vel.
Kanskje kommer dette av at de færreste norske krimforfattere skriver med sitt eget liv som innsats. De lever relativt trygt i velferdsstaten. De skriver ikke med desperasjonen hengende som en svart fugl over skulderen. De skriver ikke med blod i blekkhuset. De skriver ikke med angsten som en kniv i ryggen. De slipper å slite i hjerterøtter og nervetråder for å få fart i sakene. Hvem gjør vel det? spør du. Og må man egentlig ha det slik for å skrive en god bok? Jeg vet ikke. Men jeg kjenner til en forfatter som pleide å jobbe slik. Hans beste bøker er skånselsløse dybdeboringer i egen og andres forrevne sjeler. Hans navn var Jim Thompson (1906-1976) og han skrev i et vanvittig tempo - med djevelen på hjul.
Jim Thompson ble født i et fengsel. Han var sønn av en sheriff i Anadarko, Oklahoma. Faren gjorde seinere stor lykke i oljebransjen, men tapte alle pengene sine før Jim Thompson fylte tjue. Thompson leste verdenslitteratur mens han tok den ene jobben etter den andre for å overleve. I tenåra jobbet han som pikkolo på et hotell. Men han gjorde mer enn å bære kofferter. I det skjulte skaffet han horer og brennevin til interesserte gjester. Siden jobbet han som lastebilsjåfør, gambler, sprengstoffekspert på et oljefelt, stilasbygger, revyskribent, skuespiller, rørlegger, gårdsgutt, konduktør og flyfabrikkarbeider.
Men viktigst var jobben som journalist i magasiner som True Crime, der han skrev artikler om groteske kriminalsaker fra virkeligheten. Denne virksomheten pekte fram mot debuten som forfatter i 1949; med romanen Nothing More Than Murder. Deretter skrev Jim Thompson 29 romaner på 15 år, i tillegg til en rekke fortellinger.
Les resten av artikkelen i Thriller nr. 1, 2006.
Du kan bestille det her...
Kanskje kommer dette av at de færreste norske krimforfattere skriver med sitt eget liv som innsats. De lever relativt trygt i velferdsstaten. De skriver ikke med desperasjonen hengende som en svart fugl over skulderen. De skriver ikke med blod i blekkhuset. De skriver ikke med angsten som en kniv i ryggen. De slipper å slite i hjerterøtter og nervetråder for å få fart i sakene. Hvem gjør vel det? spør du. Og må man egentlig ha det slik for å skrive en god bok? Jeg vet ikke. Men jeg kjenner til en forfatter som pleide å jobbe slik. Hans beste bøker er skånselsløse dybdeboringer i egen og andres forrevne sjeler. Hans navn var Jim Thompson (1906-1976) og han skrev i et vanvittig tempo - med djevelen på hjul.
Jim Thompson ble født i et fengsel. Han var sønn av en sheriff i Anadarko, Oklahoma. Faren gjorde seinere stor lykke i oljebransjen, men tapte alle pengene sine før Jim Thompson fylte tjue. Thompson leste verdenslitteratur mens han tok den ene jobben etter den andre for å overleve. I tenåra jobbet han som pikkolo på et hotell. Men han gjorde mer enn å bære kofferter. I det skjulte skaffet han horer og brennevin til interesserte gjester. Siden jobbet han som lastebilsjåfør, gambler, sprengstoffekspert på et oljefelt, stilasbygger, revyskribent, skuespiller, rørlegger, gårdsgutt, konduktør og flyfabrikkarbeider.
Men viktigst var jobben som journalist i magasiner som True Crime, der han skrev artikler om groteske kriminalsaker fra virkeligheten. Denne virksomheten pekte fram mot debuten som forfatter i 1949; med romanen Nothing More Than Murder. Deretter skrev Jim Thompson 29 romaner på 15 år, i tillegg til en rekke fortellinger.
Les resten av artikkelen i Thriller nr. 1, 2006.
Du kan bestille det her...
Tips en venn
Skriv ut Jim Thompson |
 |
 |